 |
| Vind-Ill2 |
Side 28
NATTEN
Natten
taler med lav stemme,
Og
gir oss et glimt av stjerner og måne.
Med
gnistrende regn taler natten
Til
min smittende latter.
Og
vinden kommer seilene over skogen
Og
legger seg flat
Før
den våkner igjen
Og
river og sliter for fulle seil
Over
Nordsjøen.
Natten
stuper inn i vår stue,
Eller
den kommer med myke tøfler,
Som
til en god venn,
Og
viser oss nærhet og varme.
PREST
Presten
sitter trygt i svingstolen
Og
skrur blikket der det passer best.
Og
midt i bilde er biskopen,
Som
troner over alle andre
Med
sin stab.
Presten
teller knapper,
Og
kappen henger klar til neste utfordring.
Forkynnelsen
er blitt en lekse,
Som å
skru på lyset.
Presten
er utilgjengelig, når nøden er stor,
Og de
fattige fryser.
Men
når det klare vann strømmer på,
Og
våre hjerter brenner,
Kan
vi være prester til evig tid.
29
FJELL
Vi
drømmer stadig
At
fjellet er et hus for troll.
Fjellet
står i hagl og vind
Som
en bauta over liv og lære.
Mens
allting surrer rundt
Står
fjellet traust, og stirrer opp.
Som
trærne har fjellet kronen på
Når
det er dag og snøen lyser.
Fjellet
er en vakker brud
Som spiller
egne melodier til vind og vær
Du er
horisonten i det blå
Vi
drømte om som barn, i Afrika.
ALENE
Fordypet
i sine tanker
Sitter
den ene som et fjell,
Og
lener seg tilbake med høye skuldre.
Den
ene har sett horisonten før,
Og
gjemmer på minner fra Amerika,
Og
fordyper seg i livet.
Alene
etter hundre år på prærien,
Snauklippet
og vakker,
Som
en skygge av månen
Sitter
hun med strikketøyet og tenker:
Ordet
er meningsfylt, og hun leser
Kveldsbønnen,
og taler
Med
en venn som heter Lyset.
En
klippe for alle mennesker.
30
OM
HØSTEN
I
skogbunnen løper vann,
Og
regnet strekker seg ut
Med
barokkmusikk.
Om
høsten spiller trærne med pauker og horn,
Og
solen gyller kornåkrene
Som
danser i vinden.
Det
fallende løv fyker over alle grenser
Og
sopes med dansende armer
Mot
fjell og gamle hus.
Om
høsten er verden skjønn, som en gammel kone
Som
strikker for barnebarn,
Og
fremtiden er rosenrød.
Det
lærbrune lauv beveger seg
Som
lystige trær i vinden,
Og
nakne menneskebarn.
VANDREREN
Vandreren
søker stien
Som
strekker seg ut i landskapet,
Mens
vårsola smiler og ler.
Vandreren
lesker seg i bekken
Som
danser og drønner i fjellet
Av
glede og trolldom.
Vinterens
hvite ansikt rakner i soløyet
Og
kler av seg, som en brud,
Full
av jubel i sitt hjerte.
Forvandlingen
skjer.
31
ORD I
VIND
Menneskene
er mindre enn Gud,
Og
forvandles i kjærlighet
Til å
bære hverandres byrder.
Forkynn
ordet før leppene blir stive,
Sier
et gammelt bud.
Vi
flytter på oss, som omstreifere
I et
uendelig landskap.
Og vi
fylles av kjærlighet
Igjen
og igjen.
Ordene
følger oss på stien
Og
blir en del av vårt legeme
Til
vi flyter vekk som lauv og gras.
SPRÅK
Ordene
blir til setninger
Som
henges opp i trærne
Så
vinden kan ta dem med.
Ordene er mektige som lenker i språket
Som
brettes ut i skrift og tale.
Vi
synger språket inn med morsmelken,
Og
kjærligheten slår rot.
Vi er
ikke uvitende om grenser i språket,
Og
kjenner oss selvforsynt
Med
gode melodier.
Ordene
strekker oss til fjerne himmelstrøk,
Der
språket ruller ut i sand
Som
havet tar med seg.
32
PÅ
LASSET
Av og
til får jeg være med på lasset
Som
en brukket kvist,
En
gammel mynt.
Mellom
bøker er jeg taus om natten,
Bare
vinden kan forstå
Mitt
stumme skrik.
Ord
er melk og honning for min tanke,
Og
jeg jubler under måneskjold.
Tidlig
morgen klinger kontrabassen.
Ned
for landing, sier cockpiten. Alright.
Stadig
må vi vugge mellom skyer,
Over
fjell og fjord og hav.
Landingsstripen
vår er selve livet.
Veien
frem er dag for dag.
KVELD
Jeg
spiller på munnspillet om kvelden
Og
hører regnet siler ned.
Den
brennende solen er borte bak alle fjell,
Og
jeg er alene et sted.
Jeg
spiller og kaller på vinden
Og
venter min elskede snart.
I
speilet er ingen lilje.
Jeg
dufter av forsiktig vår
Jeg
spiller mens bølgene driver mot strand
Og
kruser mitt glatte hår.
Jeg
prøver å dikte om håp og tro.
Gud,
gi meg litt kjærlighet.
33
JEG
ER
Jeg
er vanskelig å forstå.
Selv
mine nære venner
Har
problemer med språket.
Mitt
innerste språk henger nøye sammen
Med
bølger i veven, og farger
Som
klinger med høy røst
Og
lav stemme.
Min
barndoms vind er veket bort.
Nå
lever jeg på slettelandet
En
regntung høstkveld.
Med
oktoberfrakken kan jeg vandre
Og ta
imot vinden som bærer meg
Høyt
opp, over alle fjell,
Til
den syvende himmel.
Jeg
er stillfarende, nesten uten ord
I en
verden med ufattelig rikdom
Av
forgylte kister
På
vei til Jerusalem.
ORD
Å ha
et ord, et navn, et anker,
Hjelper
på fordøyelsen.
Ord
får lyset til å skinne i våre liv.
Selv
gamle bilder kan få et nytt ansikt
Med
klare ord.
Våre
hjerter lever i ord, og memorerer
Det
vi hører og ser, som brød og lys
På
veien til Paradis.
34
MUSIKK
Gjennom
livets mange konserter
Sitter
jeg og nynner for meg selv.
Den
jeg tenker på, kan spille flygel,
Og
jeg elsker henne mer enn alle dem.
Og
med ord og toner vil hun synge
Vår
og sol i alle hjem på jord.
Hun
er vakker, og jeg ser hun skjelver.
Det
er første gang til toner av Levin.
Musikken
flommer inn i alle stuer,
Og
hun danser til en strengelek.
På
høyde med de beste, tar hun harpen.
I
mitt speil, er hun en engel, på en strek.
SANG
Musikk
for mine ører
Er
kjærlighet og tidsfordriv.
Jeg
elsker lengselen i klaveret,
Og
fryder meg av fiolin.
Jeg
komponerer gjerne Beethoven,
Som
mosaikk i puslespillet,
Og
nynner melodier
Til
kirkepresten, Petter Dass.
Musikken
har verdi som stiger.
Jeg
elsker klarhet, som pianospill.
Musikken
er kunst for fattige og rike.
Jeg
våkner snart til klokkene i Paradis.
Visdommen
i musikken vil jeg lære,
Og
kjenne stemmen til min elskede.
Mitt
hjerte slår i kjærlighet for henne
Hun
er engel nå, med gull i tonekunst.
35
TANKER
Uten
meg, har jeg ingen drøm,
Og
vinteren legger et teppe over landskapet.
Uten
meg er sjelen borte, fløyet til Paradis,
Og
det som er igjen smuldrer til støv,
Hvem
taler om den enkelte, uten Gud?
Fra
et fjell kan vi se langt,
Og
bortenfor der er himmelen
Med
korn som varer evig.
Uten
mitt hjerte, er jeg tom og stiv, kald og døv,
Og
jeg har ingen å snakke med.
Ånden
er borte, og den ene jeg elsket,
Er i
vinden. Og vinden flyr høyt og lavt.
SKOG
Skogen
er en røst, som fjellet og elven.
Å
vandre i skogen gir nærvær.
Den
forgjengelige skogen
Har
nærvær av noe uforgjengelig.
Ånden
roper i ødemarken,
Og de
levende får se lyset vandre.
Som
et stille tog vandrer menneskene,
Men
noen blir igjen på veien.
Skogen
er ingen klippe, men en røst i vinden
Et
pludrende spedbarn som roper.
I
nærvær av stillheten som hvisker, og ånden
Som
forkynner fred, kan vi leve.
36
LYKKE
Lykke
er så mye. Mine tanker flyr.
Lykke
er nærvær av lyset,
Og
kjenne våren med et smil.
Lykke
er en underlig reise, en karusell,
En
del av livet som gir oss noe mer
Enn
natt og dag, og kveld.
Lykke
er å ha en venn som gir varme.
Lykke
er å gi seg selv, og kjenne
Å bli
tatt imot med takk.
HALVVEIS
Jeg
er halvveis så gammel
Som
jeg gjerne vil bli.
Jeg
er halvveis i livet med alt.
Mine
barn og barnebarn kjenner sin tid,
Men
jeg kjenner ingen grenser.
Fra
begynnelsen har jeg vært et navn
Som
gav meg et tilholdssted.
Snart
må jeg dele brød og vann
Med
dem som gir næring til livet.
Den
minste skal bli den største.
I
middagshøyden hviler jeg ut,
Og
sover når andre våker.
Halvveis
i livet går jeg tur.
De
beste år er som frø i vinden.
Jeg
bærer min ryggsekk og kjenner Gud.
Min
trygghet er himmelstigen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar