LYTT TIL VINDEN - Dikt av Sigve Lauvaas * (Bok 17-2012)

lørdag 16. mars 2013

LYTT TIL VINDEN av Sigve Lauvaas * Side 37-45 (Bok 17-2012)

Vind-Ill3

Side 37

MIN DAG

Stå opp. Min dag er snart ved døren

Og banker på.

Jeg kler meg, og går alene med høye støvler

Gjennom grønnkledd åker.

Finner meg en stein, og hviler,

Tenker på mine små,

Mens gamle koner mater fuglene i parken.

Til frokost er det kneip,

Og middagen er klar. En fisk fra havet

Med poteter og grønt.

Etterpå en hvil, litt aviser, og en kopp kaffe

Med et wienerbrød.

Min dag skinner, mens regnet drypper.

En regnbue, en portal å gjemme seg i.

Alene går jeg ut.

Alene mellom prestekrager, i vinden,

70 grader nord, ved en fiskebåt.

Biblioteket er stengt.

Jeg leser en gammel bok på stranden

Og glemmer tiden.

Det er min dag i dag, og jeg er helt alene

Uten en gullring, uten nabo

Det er bare vinden, og meg,

Som er på lån.

SOL

Etter regn, kommer sol i vinduskarmen.

Mitt hår er grått, lauvskogen smiler.

Trærne står tett, og dufter som menneskekropper.

Solen ler. Og snart er alle nakne i soldammen.

POESI

Du kan lytte til regnet.

Poesien flyter villlig,

Selv i mørke kroker og høye kvistrom.

Som regnet kommer poesien,

Med små drypp, og store drypp.

Poesien er frukt av en høyere dimensjon.

Du kan aldri spise deg mett på poesi.

Poesien lever som en kraft,

Og graver dypt i sjelen.

Om du leser poesi i smug, vil du fort få venner.

Hele poesiens landskap favner deg.

Du som leser poesi får nye øyner.

BLOMSTRING

Jorden dekker over ungdomstiden,

Og du er fri til å vandre vider.

Livet er et smykke som aldri må gå tapt.

Hver time har betydning for ditt minne.

Gjennom årtusen har folk spelt livet sitt

Under stjernehimmelen.

Gullet gir oss håp om en stor arv.

Og ungdommen fløyter i landskapet.

Hver enkelt er en rose på veien, brudgom eller brud.

Vi lever i blomstring med et følsomt hjerte.

Snart ser vi framtidens rike,

Med engler og Gud i den store hallen,

Der alle møtes igjen.

MOT DAG

Mot det lyse, mot dagen, jeg higer.

Jeg lengter en hvitkledd dal

Og en fjellrad med høye tinder.

Jeg higer mot Davids stad.

Gi meg regnet og blesten i morgen,

La meg kjenne litt kulde og snø.

Men en dag vil jeg reise fra jorden

Som en lilje på Livets sjø.

Jeg er pilgrim, og lengter mot dagen.

Jeg søker de hellige spor.

I ånden vil jeg stirre mot målet.

Jeg blir løftet i kraft av hans ord.

FOR HVERANDRE

Vi er til for hverandre.

Våre følelser er blomster.

Vi kan le og gråte sammen.

Døden er bare en parentes.

Det beste i mine tanker

Er mindre enn dine øyenvipper.

Visdommen jeg har

Er ingenting mot ditt ansikt.

Hold meg i armen, kjære.

Kyss meg før solen går ned.

Favn meg som sol og måne.

La oss vandre i kjærlighet.

Bare i ordet finner vi kraft,

Velsignet i hans navn.

VENN

Gjennom vinduet mot hagen

Har jeg en venn i epletreet.

Trofast står det og venter,

Venter på vår, sommer og høst.

Treet vil smykke hagen med blomster

Og lyse opp hverdagen

Til en gammel mann.

Uovervinnelig står treet

Og strekker sine lange armer,

Uten det når meg helt.

Gjennom vinduet har jeg en fot i et nytt rom,

Som lyser og spirer og ler.

Alene står jeg i vinduet, helt overmannet

Av ufattelig sommer.

Min venn forteller om god høst

I alderdommen.

STILLE

Vinden har tatt kveld.

Stille står granene.

Lettkledde folk vandrer på stien.

Skogen står rolig og venter.

I en varm sommerkveld er alle nær hverandre,

Som en gyllen sol.

Natten triumferer i dans på vollen.

Skogen er som en kirke

Med klokkeklang.

SPOR

Døde musikanter i radioen.

En håndfull dirigenter, og et kor

Synger gjennom natten.

Jeg velger å gå videre.

Med nervenett fra Amerika

Pleier jeg mine egne følelser.

Jeg er for gammel til å forstå

Den nye musikken.

Jeg svever i gamle takter,

Og går til mitt eget nettsted

For å finne ro.

FLYTTET

Hun er flyttet. Hun bor ikke her nå.

Navnet hennes er visket ut.

Jeg tør ikke mene noe om det.

Hun er fortsatt iblant oss, men ikke her.

Hun er på en cd, stemmen er tynn, men ekte.

Hun er naglet til sine egne.

Likevel er hun herlig å høre på.

Stemmen dirrer.

Hun er kjøtt og blod, leppene er myke, øynene funkler.

Hun er en kraftig salmist, en høy poet,

En banebryter i litteraturen.

Jeg fant henne.

Hun er hjemme hos sitt folk nå.

Hun er flyttet med alt, gjennom mange land.

En opphøyet sjel har gjestet vår jord.

LYTT

Lytt til vinger i luften.

Luftåkeren er strødd med vinger.

Himmelen speiler vinger i tusen fold.

Lytt til svanene.

En strøm av svaner speider en ny bolig.

Luften svever i rommet som en stille pust.

Lytt til solen som går ned.

Mennesker og dyr, planter og hav merker

En ynkelig lyd fra trærne.

Lytt til vinden som forviller seg mellom husvegger

Og fjell, mellom ord og bilder.

Den river med seg frukten, og vinker.

DRØM

Når du våkner er drømmen borte

Bak gardinet,

Og du begynner å se klart, og tankene bobler

I et hemmelig språk.

Du snakker med hjertet i stillheten,

Og venter et dansende øyeblikk.

Du kan fortelle om en drøm

Som ble borte i vinden.

Du ser trær, blomster og fjell,

Som alle higer opp, som et barn

Som har overlevd,

Og har et hemmelig hjem i hagen,

Der en kan drømme og vokse,

Og reise som en fugl i vinden,

Mil etter mil, til Amerika.

OVERRASKELSE

Hver gang du vil overraske meg,

Er jeg bortreist.

Jeg er sammen med vinden og vannet,

Og er kledd for årstiden.

Jeg skriver litt, så leser jeg

Til jeg sovner.

Det er lettere å sove, når en går i dybden.

Og stormen river og sliter

Til jeg våkner igjen,

Ferdig til å skrive videre

Med våkent blikk.

Du kan overraske meg med ord.

Språket flyter sammen med mitt, og formulerer

En ny bokstav for kjærlighet.

Landskapet går i ett, og du er den samme.

Jeg forstår at du vil nærmere røttene,

Som gir deg en ny vår.

Dager kommer. Det er som å bla i en bildebok.

Dagene breier seg i landskapet

Og overrasker oss med sin stemme.

ARV

Det vi arver er mer enn vind. Dog er det forgjengelig

Som skog og lyng.

Vi tar imot det vi arver, og tørster etter mer.

Vi legger bak oss morgendagen,

Og blunker for å finne den rette,

Så lener vi oss bakover, og vi trenger ikke skilles

Før trompetstøtet lyder, og engelen tar imot oss.

NY DAG

Jeg lener meg til skrivebordet.

Det er en ny dag, en tidlig morgen

Med sol og regn.

Fuglene stikker seg frem,

Og jeg er likeglad.

Jeg lever ensomt, for meg selv.

Jeg går opp en trapp, ser fjellene i vest.

Det er et hus for troll,

Et vandrerhjem for alle som går tur.

Jeg er alene, og tilhører ingen.

Mitt navn er som lepper i vind.

Hvem tar imot en fremmed si sitt hus?

Ny dag ved et kloster.

En nonne vinker oss inn,

Og vi får vann og brød,

Og en seng for natten.

Inntrykkene står i kø, filmen ruller.

Og snart er det jul igjen.

Hvor er vi da i trappen? På vei opp eller ned?

HØYE FJELL

Finnes høye fjell i himmelen?

Jeg kan skimte fjerne kyster med barn.

Og lyset skinner over hele verden.

Jeg er i en sirkel av venner.

Jeg lytter til vind fra ditt fjell.

Jeg lytter til ditt åndedrett,

Som gir meg en skjelvende stemme.

Du er frøet og åkeren. Du er himmelrommet

Som fyller oss med sang og glede.

VIND

Vinden kommer, og båtene blir skylt på land.

Havet brøler i Øyhavet.

Vinden fletter skogen og skaper redsel.

Vinden gjør meg stille.

Ingen mennesker kan rokke naturkreftene.

Bønnerop stiger til Herren:

Redd mine barn fra undergang.

Og himmelen blir klar og blå.

Unge og gamle kan juble. Natten lyser.

Stjernene spiller fiolin.

Vinden har vist sitt harde ansikt.

Nå er havet flatt, og høstens vind i lenker.

SKOG

Skogen trenger på

Og suser i vinden.

Havet mørkner i regn og tåke.

Skogen har et ansikt som lyser.

Jeg vil finne mitt tre i skogen

Og gi det et navn.

Selv om vinteren er mørk

Og skogen tung som bly,

Vil jeg brenne et bål i skogen

Og minnes øynene dine.

Som en engel kom du,

Og lyser for meg hver dag.

Uten dine vinger, og uten skogen,

Var jeg fredlaus, og uten håp.

Mine blogger

Blogger jeg følger

LYTT TIL VINDEN av Sigve Lauvaas * Side 28-36 (Bok 17-2012)

Vind-Ill2

Side 28

NATTEN

Natten taler med lav stemme,

Og gir oss et glimt av stjerner og måne.

Med gnistrende regn taler natten

Til min smittende latter.

Og vinden kommer seilene over skogen

Og legger seg flat

Før den våkner igjen

Og river og sliter for fulle seil

Over Nordsjøen.

Natten stuper inn i vår stue,

Eller den kommer med myke tøfler,

Som til en god venn,

Og viser oss nærhet og varme.

PREST

Presten sitter trygt i svingstolen

Og skrur blikket der det passer best.

Og midt i bilde er biskopen,

Som troner over alle andre

Med sin stab.

Presten teller knapper,

Og kappen henger klar til neste utfordring.

Forkynnelsen er blitt en lekse,

Som å skru på lyset.

Presten er utilgjengelig, når nøden er stor,

Og de fattige fryser.

Men når det klare vann strømmer på,

Og våre hjerter brenner,

Kan vi være prester til evig tid.

FJELL

Vi drømmer stadig

At fjellet er et hus for troll.

Fjellet står i hagl og vind

Som en bauta over liv og lære.

Mens allting surrer rundt

Står fjellet traust, og stirrer opp.

Som trærne har fjellet kronen på

Når det er dag og snøen lyser.

Fjellet er en vakker brud

Som spiller egne melodier til vind og vær

Du er horisonten i det blå

Vi drømte om som barn, i Afrika.

ALENE

Fordypet i sine tanker

Sitter den ene som et fjell,

Og lener seg tilbake med høye skuldre.

Den ene har sett horisonten før,

Og gjemmer på minner fra Amerika,

Og fordyper seg i livet.

Alene etter hundre år på prærien,

Snauklippet og vakker,

Som en skygge av månen

Sitter hun med strikketøyet og tenker:

Ordet er meningsfylt, og hun leser

Kveldsbønnen, og taler

Med en venn som heter Lyset.

En klippe for alle mennesker.

OM HØSTEN

I skogbunnen løper vann,

Og regnet strekker seg ut

Med barokkmusikk.

Om høsten spiller trærne med pauker og horn,

Og solen gyller kornåkrene

Som danser i vinden.

Det fallende løv fyker over alle grenser

Og sopes med dansende armer

Mot fjell og gamle hus.

Om høsten er verden skjønn, som en gammel kone

Som strikker for barnebarn,

Og fremtiden er rosenrød.

Det lærbrune lauv beveger seg

Som lystige trær i vinden,

Og nakne menneskebarn.

VANDREREN

Vandreren søker stien

Som strekker seg ut i landskapet,

Mens vårsola smiler og ler.

Vandreren lesker seg i bekken

Som danser og drønner i fjellet

Av glede og trolldom.

Vinterens hvite ansikt rakner i soløyet

Og kler av seg, som en brud,

Full av jubel i sitt hjerte.

Forvandlingen skjer.

ORD I VIND

Menneskene er mindre enn Gud,

Og forvandles i kjærlighet

Til å bære hverandres byrder.

Forkynn ordet før leppene blir stive,

Sier et gammelt bud.

Vi flytter på oss, som omstreifere

I et uendelig landskap.

Og vi fylles av kjærlighet

Igjen og igjen.

Ordene følger oss på stien

Og blir en del av vårt legeme

Til vi flyter vekk som lauv og gras.

SPRÅK

Ordene blir til setninger

Som henges opp i trærne

Så vinden kan ta dem med.

Ordene er mektige som lenker i språket

Som brettes ut i skrift og tale.

Vi synger språket inn med morsmelken,

Og kjærligheten slår rot.

Vi er ikke uvitende om grenser i språket,

Og kjenner oss selvforsynt

Med gode melodier.

Ordene strekker oss til fjerne himmelstrøk,

Der språket ruller ut i sand

Som havet tar med seg.

PÅ LASSET

Av og til får jeg være med på lasset

Som en brukket kvist,

En gammel mynt.

Mellom bøker er jeg taus om natten,

Bare vinden kan forstå

Mitt stumme skrik.

Ord er melk og honning for min tanke,

Og jeg jubler under måneskjold.

Tidlig morgen klinger kontrabassen.

Ned for landing, sier cockpiten. Alright.

Stadig må vi vugge mellom skyer,

Over fjell og fjord og hav.

Landingsstripen vår er selve livet.

Veien frem er dag for dag.

KVELD

Jeg spiller på munnspillet om kvelden

Og hører regnet siler ned.

Den brennende solen er borte bak alle fjell,

Og jeg er alene et sted.

Jeg spiller og kaller på vinden

Og venter min elskede snart.

I speilet er ingen lilje.

Jeg dufter av forsiktig vår

Jeg spiller mens bølgene driver mot strand

Og kruser mitt glatte hår.

Jeg prøver å dikte om håp og tro.

Gud, gi meg litt kjærlighet.

JEG ER

Jeg er vanskelig å forstå.

Selv mine nære venner

Har problemer med språket.

Mitt innerste språk henger nøye sammen

Med bølger i veven, og farger

Som klinger med høy røst

Og lav stemme.

Min barndoms vind er veket bort.

Nå lever jeg på slettelandet

En regntung høstkveld.

Med oktoberfrakken kan jeg vandre

Og ta imot vinden som bærer meg

Høyt opp, over alle fjell,

Til den syvende himmel.

Jeg er stillfarende, nesten uten ord

I en verden med ufattelig rikdom

Av forgylte kister

På vei til Jerusalem.

ORD

Å ha et ord, et navn, et anker,

Hjelper på fordøyelsen.

Ord får lyset til å skinne i våre liv.

Selv gamle bilder kan få et nytt ansikt

Med klare ord.

Våre hjerter lever i ord, og memorerer

Det vi hører og ser, som brød og lys

På veien til Paradis.

MUSIKK

Gjennom livets mange konserter

Sitter jeg og nynner for meg selv.

Den jeg tenker på, kan spille flygel,

Og jeg elsker henne mer enn alle dem.

Og med ord og toner vil hun synge

Vår og sol i alle hjem på jord.

Hun er vakker, og jeg ser hun skjelver.

Det er første gang til toner av Levin.

Musikken flommer inn i alle stuer,

Og hun danser til en strengelek.

På høyde med de beste, tar hun harpen.

I mitt speil, er hun en engel, på en strek.

SANG

Musikk for mine ører

Er kjærlighet og tidsfordriv.

Jeg elsker lengselen i klaveret,

Og fryder meg av fiolin.

Jeg komponerer gjerne Beethoven,

Som mosaikk i puslespillet,

Og nynner melodier

Til kirkepresten, Petter Dass.

Musikken har verdi som stiger.

Jeg elsker klarhet, som pianospill.

Musikken er kunst for fattige og rike.

Jeg våkner snart til klokkene i Paradis.

Visdommen i musikken vil jeg lære,

Og kjenne stemmen til min elskede.

Mitt hjerte slår i kjærlighet for henne

Hun er engel nå, med gull i tonekunst.

TANKER

Uten meg, har jeg ingen drøm,

Og vinteren legger et teppe over landskapet.

Uten meg er sjelen borte, fløyet til Paradis,

Og det som er igjen smuldrer til støv,

Hvem taler om den enkelte, uten Gud?

Fra et fjell kan vi se langt,

Og bortenfor der er himmelen

Med korn som varer evig.

Uten mitt hjerte, er jeg tom og stiv, kald og døv,

Og jeg har ingen å snakke med.

Ånden er borte, og den ene jeg elsket,

Er i vinden. Og vinden flyr høyt og lavt.

SKOG

Skogen er en røst, som fjellet og elven.

Å vandre i skogen gir nærvær.

Den forgjengelige skogen

Har nærvær av noe uforgjengelig.

Ånden roper i ødemarken,

Og de levende får se lyset vandre.

Som et stille tog vandrer menneskene,

Men noen blir igjen på veien.

Skogen er ingen klippe, men en røst i vinden

Et pludrende spedbarn som roper.

I nærvær av stillheten som hvisker, og ånden

Som forkynner fred, kan vi leve.

LYKKE

Lykke er så mye. Mine tanker flyr.

Lykke er nærvær av lyset,

Og kjenne våren med et smil.

Lykke er en underlig reise, en karusell,

En del av livet som gir oss noe mer

Enn natt og dag, og kveld.

Lykke er å ha en venn som gir varme.

Lykke er å gi seg selv, og kjenne

Å bli tatt imot med takk.

HALVVEIS

Jeg er halvveis så gammel

Som jeg gjerne vil bli.

Jeg er halvveis i livet med alt.

Mine barn og barnebarn kjenner sin tid,

Men jeg kjenner ingen grenser.

Fra begynnelsen har jeg vært et navn

Som gav meg et tilholdssted.

Snart må jeg dele brød og vann

Med dem som gir næring til livet.

Den minste skal bli den største.

I middagshøyden hviler jeg ut,

Og sover når andre våker.

Halvveis i livet går jeg tur.

De beste år er som frø i vinden.

Jeg bærer min ryggsekk og kjenner Gud.

Min trygghet er himmelstigen.

Les mer